| Av Geir Rege    Det surkler, det drypper, knaser, renner, plasker, drønner, fosser: Inspirert 
av Griegs bruk av naturen i musikken ble seks artister fra forskjellige land sluppet 
løs i vestlandsnaturen med mikrofoner for å ta for seg det de kunne finne av lyder. 
For siden å bearbeide dem kunstnerisk og til slutt stille frem det ferdige resultatet. 
   Natasha Barret sto for det definitivt mest vellykkede og kraftfulle verket på 
Sleppet, verdt utstillingen alene. I et bekmørkt rom kunne man sette seg på en 
benk tett omgitt av en ring høytalere. Selve settingen hadde noe truende over 
seg, et preg som ble forsterket under lyttingen. Barrets installasjon bar preg 
av en komponists evne til å bearbeide lydmaterialet, blant annet ved å dele verket 
inn i fire ”satser” med hver sin distinkte egenart og dynamiske oppbygning i form 
av crescendoer eller plutselige overganger mellom sterkt og svakt.  Noen ganger gled lydene over i rytmiske former, andre ganger suste de i ring 
rundt lytteren.    Fremfor antok naturen hos Barett voldsomme og truende former som brakte tankene 
hen på romantikkens dyrkelse av det sublime, den overveldende, skrekkinngytende 
naturen. 
    I Jana Winderens verk følger vi lyden av vannet fra Folgefonna via dalfører og 
ut til havet, blant annet med bruk av lydopptak under vann. I mine ører hadde 
denne installasjonen et litt for dokumentarisk preg, og som lydkomposisjon betraktet 
var det mindre slående enn Barretts.     Også hos Chris Watson ble vi presentert for lange sekvenser med fuglesang uten 
at dette ble noe stort mer enn i og for seg vakre lyder. 
   Da var det morsommere å høre Bjarne Kvinnslands smått psykedeliske collage av 
naturlyder, forvrengte Griegsitater og motorlyder. Det visuelle elementet, en 
lysboks med en isbre i skiftende belysning, virket overflødig. 
   Anmeldelsen er brakt videre med velvillig tillatelse fra forfatteren og fra Bergens 
Tidende. 
 
   |